NO-Age interviews Associate Prof. Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy: NO-Age National Member

09th Nov. 2019

By NO-Age News reporters Ruben Gudmundsrud, Brian C. Gilmour and Evandro F. Fang 
Norwegian-English translation by Brian C. Gilmour

“Jeg ser det som viktig at framtidig forskning bidrar til å styrke menneskets muligheter til å oppleve en best mulig alderdom´´ sier Assoc. Prof. Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy

“I believe it is important that future research helps to bolster the opportunities human beings have to live their best possible lives as they age” says Assoc. Prof. Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy

About: Associate Professor Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy

Q: Who are you? 

A: Jeg er førsteamanuensis (associate professor) i nordisk litteratur og forskningsleder ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo.

A: I am an Associate Professor in Norwegian Literature and a Researcher at the Institute for Linguistics and Norwegian Studies at the University of Oslo.

Q: What is your research field?

A: Nordisk litteratur, og herunder særlig norsk samtidslitteratur, den norske novella, bokhistorie, tekstkritikk, edisjonsfilologi, barnelitteratur og skjønnlitteraturen som ressurs i utfordringsdrevet forskning (herunder er jeg særlig opptatt av felt som narrativ medisin, biblioterapi og livsvitenskap).

A: Norwegian literature, especially contemporary Norwegian literature, Norwegian short stories, the history of books, textual criticism, edition philology, children’s literature and fiction as resources in challenge-driven research; here I am especially concerned with fields such as narrative medicine, bibliotherapy, and life sciences.

Q: Why did you choose to do research/academia?

A: Jeg er drevet av ønsket om å stadig lære mer, og samtidig bidra til at også andre lærer mer, at vi utfordres – det er hoveddrivkraften. Jobben er på mange måter også min hobby. Når man arbeider med litteratur, får man tilgang til så mange felt og så mange problemstillinger som angår oss som mennesker. Det eneste som avgrenser mulighetene for en litteraturforsker er at det jo må være skrevet om det man vil utforske.

A: I am driven by a constant desire to learn more and, at the same time, to help others learn more. The goal should be to always be challenged. My job is in many ways also my hobby: when one works with literature, one gains access to so many fields and so many issues that relate to us as human beings. The only thing that limits the possibilities of literature research is that what we hope to discover must first have been written down.

Ageing and NO-Age

Q: How did you first get interested in ageing?

A: En av mine favorittromaner, Jo fortere jeg går jo mindre er jeg (2009) av Kjersti  Annesdatter Skomsvold, handler om en gammel, ensom dame. Den vekket først oppmerksomheten om hva det innebærer å bli eldre, hva alderdommen fører med seg, og hvordan den kan oppleves. Deretter utviklet interessen seg når jeg oppdaget stadig flere samtidslitterære verk som på ulike måter tematiserte alderdommen. Som del av prosjektet After Honor ved UiO ble jeg også særlig opptatt av hva som påvirker individets (følelse av) verdighet og respekt i alderdommen. Etter å ha skrevet et par artikler ble det klart at materialet var så stort og heterogent at det var mulig å lage en bok, og våren 2020 kommer boka Skjønnlitterære alderdommer ut som Open Access-bok ved Universitetsforlaget.

A: One of my favourite novels, Kjersti Annesdatter Skomsvold’s “Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg” (lit. “The faster I go, the less I become”, 2009) is centred on an old, lonely woman. This novel first brought to my attention what it meant to be old, what age brings, and how it can be experienced. After that my interested developed further when I discovered several works of contemporary literature which thematized old age in various ways. As a part of the project “After Honor” at UiO, I was especially interested in what affects different individual’s and their feelings on dignity and respect in old age. After having written a couple of articles it became clear that there was enough heterogenous material that it was possible to make a book, and in the spring of 2020 the book “Skjønnlitterære alderdommer” (lit. “Fictional elderhoods”) was published as an Open Access book by the Universitetsforlaget.

Q: How did you find NO-Age?

A: Via UiO: Livsvitenskap, da jeg meldte inn eget prosjekt om skjønnlitterære alderdommer for å kunne slutte meg til mulige konvergensmiljøer. I den forbindelse kom jeg i kontakt med Linda Hildegard Bergersen og NO-age.

A: Through UiO: Life Sciences, when I registered a project on fictional elderhood to help me gain access to different environments and resources. Through this connection, I met Linda Hildegard Bergersen and, through her, NO-Age.

Q: What do you think is the most important part of future research in ageing?

A: Jeg ser det som viktig at framtidig forskning bidrar til å styrke menneskets muligheter til å oppleve en best mulig alderdom – både gjennom å styrke vår private så vel som den institusjonelle håndteringen av de begrensninger og eksistensielle kriser som ofte melder seg med alderdommen.

A: I believe it is important that future research helps to bolster the opportunities human beings have to live their best possible lives as they age, by strengthening both private and institutional management of the growing physical limitations and existential crises that come with old age.

Q: What do you think about this multidisciplinary approach to ageing research?

A: Den tverrfaglige tilnærmingen åpner for å studere og anerkjenne det mangfoldige, komplekse mennesket – slik kan vi best vie oppmerksomhet til både psyke og fysikk, til hele mennesket. 

A: A multidisciplinary approach is ideal for studying and recognising the manifold, complex problems of human beings. In this way, we can pay equal attention and cater to both the physical and the psychological: to the entire human being.

Q: What do you think about the possible consequences of healthspan/lifespan, and the societal impact?

A: Det er essensielt at vi klarer oss godt på egen hand så lenge som mulig, særlig på grunn av stadig økende antall eldre. Helsevesenet vil verken ha penger eller hender til å yte adekvat omsorg til alle når vi blir så mange. Helsealderen må øke i takt med økt levealder. Det er nødvendig av samfunnsøkonomiske grunner, men også for menneskets egen livskvalitet, selvfølgelig.

A: It is essential that we manage and take care of ourselves for as long as possible, especially due to the ever-number of elderly people. As the number grows, healthcare systems will have neither the money nor the hands to provide adequate care to those who need it. Lifespans are increasing, but healthspans must increase along with them. This is necessary not only for socio-economic reasons, but also for maintaining our own quality of life.

Q: What are your expectations on the future activities of NO-Age? Do you have any suggestions?

A: Med tverrfaglig tilnærming vil nettverket kunne utvikle og utfordre egen og andres forskning slik at vi oppnår enda bedre resultater, tenker dristigere og mer innnovativt fordi vi sammen ser flere aspekter, flere muligheter og tilfører diskusjonene og forskningspraksisen flere og heterogene nok perspektiver.

A: Using its interdisciplinary approach, the network should be able to develop and challenge our own and others’ research, allowing us to produce better results, and think more boldly and innovatively. Together we will be able to see more aspects, more opportunities, and bring more heterogenous perspectives to both discussions and research practices.

Specific questions to Associate Professor Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy

Q: How are the elderly presented in the literature, and how does it affect our normal day to day life?Stigma?

A: Litteraturen forskjønner ikke alderdommen. Snarere forsterker den synet på alderdommen som en fase der både det gode og det vanskelige blir intensivert, og den tydeliggjør hvordan særlig tap av partner, tap av arbeidsfellesskapet og svekket helse er det som særlig påvirker livskvaliteten. Kriser og kritiske overganger blir prioritert; og det handler i stor grad om sykdom, demens, ensomhet, selvmord og død. Slik gjør litteraturen alderdommen kanskje urett. Men litteraturen er primært vikar for de svake stemmene, for dem som er mest sårbare, og fremstillingen av stereotype situasjoner kan motvirke sementerte holdninger til det gamle mennesket, som jo blir fremstilt som sammensatte personer, og ikke endimensjonale typer. I tillegg belyser litteraturen dermed en rekke etiske dilemmaer.

Litteraturen fremhever hvordan særlig helsen er en taus forutsetning for våre livsprosjekter, og det utgjør kjernen i det som særlig kan gjøre det vanskelig å bli gammel. For hvordan kan vi «leve hele livet» når vi blir prisgitt andres omsorg og velvilje og dermed ensidig avhengig av andre?

A: Literature does not embellish old age. Rather, it reinforces the view of old age as a phase where both the good and the bad are intensified. It deals with the feelings that surround the loss of a partner, of co-workers and of good health, and how these particular difficulties can affect the quality of life. It prioritises crises and critical transitions; working largely with dementia, loneliness, suicide, and death. But this is how literature may represent old age incorrectly. Literature is primarily a substitute for weak voices, for the most vulnerable. The production of new situations can counteract cemented archetypes of the elderly: portraying these individuals as the complex, composed individuals they really are, and not one-dimensional caricatures. In this way, literature can highlight several ethical dilemmas.

Literature highlights how health is of special importance in our lives, and how ailing health is at the core of what makes it difficult to grow old. For how can we “live our own lives” when we are under the benevolence of care others, thus making ourselves unilaterally dependent on others?

Q: How do you think research on Norwegian literature can contribute to other ageing research topics in the NO-Age network?  

A: Litteraturen synliggjør essensielle tematikker, men litteraturen bidrar også til at den aldrende selv får komme til orde. Leseren kan få tilgang til menneskets innerste tanker, og slik kan leseren utforske særlig vanskelige situasjoner og problemstilinger fra trygg avstand.

A: Literature highlights essential themes, but it also gives the elderly a voice, helping them to speak up. Through literature, the reader can access humanity’s innermost thoughts, and can therefore explore and navigate difficult situations and problems from a safe distance.

Q: How do you expect the other NO-Age researchers can benefit from your knowledge of ageing literature? 

A: Også alderdommen skal leves; eldre er en heterogen gruppe. Det unike ved hvert enkelt menneske forsvinner ikke straks man når en viss alder, ei heller når man får redusert helse. Menneskets eksistens kan ikke reduseres til statistikk eller til resultatet av medisinske undersøkelser, og litteratur kan fremstille komplekse situasjoner som supplerer statistikk og teoretisk analyse. Skjønnlitteraturen viser hvor lett intendert omsorg kan bli til det motsatte; hvordan handlinger som i prinsippet er velmente, kan fungere både infantiliserende, krenkende og diskriminerende. Dette er innsikter som kan konfrontere og utfordre helsepersonell så vel som pårørende. Litteraturen viser menneskets aldersløshet; vi bærer på følelser og tanker til siste åndedrag. I arbeid for bærekraftige alderdommer og høy helsealder er den erkjennelsen nødvendig for å behandle også de mest utsatte, de som er ensidig avhengig av andre, med respekt. Og for de eldste og mest sårbare er det omsorgen og pleien, enten den er privat eller institusjonell, som må være bærekraftig. Litteraturforskning kan dermed tilveiebringe kunnskap om etiske og eksistensielle dilemmaer som kan sikre den beste implementeringen av annen forskning i praksis.

A: Old age must also be lived. The elderly are a heterogenous group, and the uniqueness of each individual does not disappear as soon as they reach a certain age, nor when their health begins to ail. Human existence cannot be reduced to just statistics and medical results; literature can produce complex situations that complement this statistical and theoretical analysis. Fiction shows us how easily well-intended care can become quite the opposite; how actions meant to both help and ease can become infantilising, abusive, and discriminatory. These are insights that can help to confront, challenge, and change the current views, both held by health professionals and by relatives. Literature shows the agelessness of humanity and our problems: we carry our thoughts and emotions from birth to our last breaths. This recognition is necessary to help people flourish and remain healthy in old age, and is especially necessary when treating the most vulnerable, those who are unilaterally dependent on others, with the respect they deserve. For the oldest and most vulnerable care, whether private or institutional, must be sustainable. Research in literature can provide knowledge about the ethical and existential dilemmas that come with old age and can help to ensure the best implementation of research into practice.